Etter all ståhei om Min Kamp var jeg forberedet på en "klok" og intellektuell bok. Det er det ikke. En hverdagshistorie, om sin oppvekst og tidlige voksenliv.Godt fortalt, lett å lese, det flyter. Et annet positivt trekk; forfatteren later ikke som han er noe, forsøker ikke å briljere, men gjør det på sitt vis likevel. Så til Kampen, jeg kan ærlig talt ikke se noe kamp her, er tittelen ironisk ment? Slik har nemlig folk flest det. Innbiller han seg at han lever i sin spesielle verden, hvis så, er det noe galt fatt med forfatteren. Detaljene kommer som perler på en snor, hvordan han spiser egget sitt, hva han vasker gulvet med, hvilke sigarettmerker han røyker, etc etc etc etc. Ungdomsårene med alt vi kan tenke oss, familien og faren som dør og forberedelsen til begravelsen, i detalj, nesten dag for dag. Så detaljert at jeg lurer på hva er poenget. Poenget er for han å skrive seg ut av noe, men er poenget er måtte gi det ut som bok?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar